Min venninne Charlie hadde blitt kalt «Stuta» hele sitt liv. Jeg kunne ikke utstå det. Charlie så ut som en stumfilmstjerne, myke krøller rundt ansiktet, høye kinnben og dype, melankolske øyne. Tilnavnet «Stuta» måtte være et utslag av småjenters sjalusi. Barn er planetens ondeste skapninger.
Jeg hadde kjent henne i et halvt år da hun ba meg på vorspiel før sommerens største utekonsert. Jeg skulle tidlig på jobb neste dag, men lovte å komme innom ihvertfall. Og der satt du. Med sixpencen bak frem og dress, et cordfløyeleventyr fra tidlig syttitall. De titalls andre i rommet var for meg helt ubetydelige, og du reiste deg og tok hånden min. Du het Torkjel, og sa smilende at du var en barndomskompis av Stuta.
«Torkjel», tenk det…! Jeg hadde blitt mindre paff om du hadde hett Grev Dracula eller Høvding Hvite Sky…! Jeg aner ikke hva jeg selv sa eller gjorde, neppe noe fornuftig vil jeg tro. Synet av deg er imidlertid glasskart bevart i minnet., hvordan du tulleflørtet deg inn i hele folkemengden, og fikk dem til å bli ditt hengivne publikum. Men når blikket ditt møtte mitt, var det dypt og sårt.
Du ville ikke la meg gå. Og jeg hadde ikke lyst til å slippe deg av syne heller. Fornuftens vektskål veide imidlertid tyngst denne siste gangen.
Det prikket illevarslende i hele kroppen da jeg gikk hjemover, som morsesignaler hamret inn av en eller annen desperat Gud, med koder jeg ikke var i stand til å tolke. Kanskje hadde du den samme følelsen. Kanskje hadde du bare vært vanlig høflig? Vel, høflighet er ingen dårlig egenskap, sa jeg fortrøstningsfullt til meg selv. Det skulle gå seks måneder før jeg så deg neste gang.
