Cave of Lostris

Slangen er listig. Slik har det vært siden Genesis. Og visst har jeg lest i skriften, at djevelen kan komme i vakre forledninger, men ikke forsto jeg at det kunne være så vakkert som dette. I stramme linjer, men likevel mere aura enn kropp. Ubegripelig, uhåndgripelig og uangripelig.

Første gang jeg så deg knyttet det seg krampaktig i Solar Plexus. Jeg burde forstått det var en advarsel. Men jeg tok det som et løfte, og søkte trøst i dine knoklete blodløse hender. Forestilte meg dem som ømme og livgivende.

Jeg satt alltid vendt mot kroppen din, brukte deg som speil. Dine intense ord og fakter var en filmatisering av alt jeg ikke hadde visst at jeg var. Og mens man stirrer på magikerens kunststykker, legger man ikke merke til at ens lommer tømmes, til slutt sto jeg fortryllet og fattig tilbake.

Du hentet din hvile fra mitt nærvær, drakk grådig mens du så ut som du sov. Din ørkenvandring hadde vart så lenge, og jeg var en oase du ville tømme for vann.

Umerkelig sank vannstanden i brønnen, og da ikke annet enn fortidens grumsete slam lå igjen, vandret du videre. Etter dette fantes du like utenfor mitt blikks rekkevidde, som en vibrerende luftspeiling i minnet.

Tilbake står jeg som et sugende svart hull, hele min verden er et nedslagsfelt etter deg. Som et rykende krater som visst aldri blir kaldt nok til at noe igjen kan vokse. Jeg hoster blod, og synes mitt syke, magre bilde i speilet er vakkert. For i mine slørete øyne er gjenskinnet av deg…

Hjerteormen har fortært det som var meg selv og mitt selv. Jeg presser øret desperat mot bakken og lytter etter skrittene dine.