Jeg drømmer at jeg står på en klippe, høyt over skylaget. Skyene under meg er blodrøde på farge. Jeg er helt alene, noen fugleskrik lyder men ikke et levende vesen er å se. Håret mitt henger løst nedover ryggen, og en lett bris leker med det. Jeg hører en dur under meg, en slags kvernende lyd, og jeg bøyer meg fram over kanten for å se bedre.
Det blåser opp og i skyene åpner det seg et gigantisk sluk. Jeg stirrer rett ned i en mørkerød skypumpe, vinden og drønnet stiger til et inferno. Merkelig nok er jeg mere forventningsfull enn egentlig redd.
Skyene er plutselig blitt vann, og skygger jager over overflaten. Når den legger seg til ro ser jeg ansiktet ditt reflekteres i det gritrende vannspeilet, og en tydelig stemme høres: «Er du klar over hvilke allianser du inngår? Er du klar over konsekvensene av å falle?»
Jeg våkner og funderer på hvordan denne drømmen kan tolkes som et positivt tegn. Det virker umulig å finne den riktige betydningen, så jeg klarer å fortrenge drømmen etter bare noen ganske få dager.
