Du så ut som klippet ut av et japansk seriehefte der du slentret nedover fortauet. «Hallo, fremmede,» tenkte jeg, og måtte stoppe og holde meg fast i en lyktestolpe. Jeg hadde aldri sett deg før, og kjente deg ut og inn.
Hodet ditt virket nesten overdimensjonert på den magre kroppen, men med de klærne og håret flettet i sirlige rader inntil hodebunnen, kunne ingen kalle deg annet enn elegant. Og ansiktet ditt… Et visuelt brøl av englekor og lenkede demoner. Kunne ingen andre se det?
Du nikket lett. Øynene dine kjente også meg igjen, selv om sinnet ikke kunne huske sjelens skjebneplan. Og du forsvant. Men i magen min lå en knugende visshet om at nå var galskapen i gang igjen.
På hele den lange tiden jeg kjente deg så jeg deg aldri spise. Du kunne smake, flytte på maten, drikke store mengder vann, men ikke egentlig spise! Rødøyd og innhul fikk du næringen i deg fra helt andre steder.
Det hendte jeg tenkte du var laget av ben eller tre, en slags inntørket og forvokst alrune. Grotesk og vakker på samme tid. Fascinerende skremmende, som når et rådyr ikke kan la være å stirre med forstenet blikk inn i frontlyktene på en kommende bil.
