Jeg klarer å fremkalle minnet om julestemning og julegate. Vi var ute i samme ærend – gaver i siste liten. Plutselig var du der igjen – foran meg, og på tomannshånd, jeg var alene, og du stoppet for å prate med meg! Du var lavere enn jeg husket, eller var det vattert jakke og lue som laget den illusjonen?
Ansiktet ditt var det samme. Bred munn, smilende. Øynene smilte også. Og du hadde hansker. Jeg hadde ønsket at du tok dem av, så jeg kunne se hendene dine, de følsomme musikerfingrene…!
Om jeg ville komme på fest i julen? Jo, det kunne tenkes…! Julen er en ensom tid. Alle feirer sine partnere og sine barn. For meg var det enda en gang å fortelle tanter og onkler hvordan det sto til med den ikke-eksisterende kjærligheten.
Men ikke nå lenger. Det var som om jeg var kommet til en sving på livsveien min. Jeg visste ikke hva som var på den andre siden av denne overgangen, bare følte på meg at det ville være fullstendig annerledes.
Jeg og Charlie kom sent til julefesten. Forventningsfull, full av julesnø og rødvin, og i gjennomvåte pensko gikk jeg inn i det overfylte lokalet. Jeg speidet etter deg, men så deg ikke noen steder. Turde ikke fortelle til Charlie at jeg var der for din skyld, så jeg lot som ingenting, drakk medbrakt og danset med lokalbefolkningen. Til slutt trodde jeg ikke at du kom allikevel.
Men da Charlie og jeg etter noen timer trasket over den sørpete parkeringsplassen, kom du gående mot oss. Allerede den gangen hadde du noe overnaturlig ved deg, nesten demonisk. Du flirte og kysset oss begge på munnen… «God jul!»
Det skulle gå fem måneder til jeg så deg igjen.
