En venn av meg fortalte at han hadde blitt kjent med noen mennesker som på idealistisk grunnlag skulle bygge et slags villmarkssenter nordpå, et slags kraftsted hvor elementene møttes, og hvor de besøkende skulle kunne dykke ned i sin sjels hukommelse og sveve opp i sin høyere bevissthet.
Jeg ble også presentert for disse frittenkende sjelene og ønsket hjertelig velkommen inn i det de kalte indigofamilien. Jeg skulle, når anlegget sto ferdig, være en del av servicepersonellet der. Dette var vakre kvinner og menn. Det var en åpenhet i deres vesen og en oppriktig interesse, som rett og slett gjorde at jeg følte meg hjemme. Det var også herlig befriende for en som i hele sitt liv har stått på geledd, å få bevege seg utenfor rammene, blomstre vilt og uhemmet og i tillegg bli applaudert for det.
Hjemme igjen satt jeg oppspilt og fortalte i Charlies sofa da du banket på. Uventet besøk, du hadde fått et innfall og tenkte å stikke innom. Alle tilfeldigheter er godt planlagt, og blikket ditt glødet, du flammet virkelig opp, da jeg fortalte om mine nordnorske vyer.
«Det er like ved siden av Harstad, jeg har hørt om det,» ivret du, og fortalte at du alltid hadde hatt en forkjærlighet for den delen av landet, enda du bare hadde vært der en eneste gang. Ja, faktisk var du også ute etter jobb, og jeg tilbød meg, jublende og svimmel, å høre om de trengte en person til. Det gjorde de.
