Ja tenk det…! Ikke mere enn tolv dager gikk det, før neste gang jeg så deg. Jeg satt i leiligheten min og leste som vanlig; bok, stearinlys, rødvinsglass og pysjamas, med andre ord en perfekt aften. Lyden av stemmen din i telefonen førte selvfølgelig til rødvinsflekker og ødelagt pysj – men hva slags betydning hadde det? Du ville møte indigofamilien. Tre av dem skulle komme til meg noen dager senere, og det skulle visst du også, viste det seg. Jeg fylte rødvinsglasset på nytt og la tarot. Yppersteprestinnen, magikeren og verden. Igjen og igjen dukket de opp.
Jeg møtte deg i sentrum for å vise deg veien hjem til meg, og satt i passasjersetet i din splitter nye bil. Førersetet var ditt, du lo av mitt tilbud om å kjøre. «Det er jeg som sitter ved roret, glem ikke det,» lo du. Den uttalelsen ser jeg i ettertid at gjaldt på mer enn ett plan. Lykken overskygget imidlertid dette vesle varselssignalet, for der satt jeg, i posisjonen som din gemalinne. Stillingen var kun min for et år, men det visste jeg ikke da.
En liten advarsel måtte du få før du møtte de alternative, jeg sa du skulle være klar over at de var nokså svevende og spirituelle av seg. Du møtte blikket mitt trygt. «Det er jeg vant til,» sa du.
Helene og Kristian fra indigofamilien var presise på sekundet. Vi to satt tett sammen på puffen og lot dem få hedersplassen i sofaen. Det var første gang jeg var i din aura, første gang jeg satt i denne stillingen, lett vendt mot deg. Det var en behagelig følelse, nesten bedøvende. Man merker jo ikke at man er blitt solbrent før kvelden kommer, slik er det.
De la fram sine planer for oss. Varme og kalde bassenger, massasje, meditasjon og natur. Vind og vann, helsekost, ja til og med en liten pyramide hadde de tenkt å bygge. Vi hadde vel i grunn bestemt oss før de begynte å snakke, vi var allerede deltagere i prosjektet.
Vår nye familie dro hjem med nye fisker i garnet, du ga meg den første klemmen, og jeg satt igjen i aleneheten og la tarot. Yppersteprestinnen, magikeren, … og verden.
