Cave of Lostris

Selvfølgelig var det egentlig bare et påskudd for at vi to skulle få møtes. Vi planla grillparty hjemme hos Charlie, vårt eminente alibi. Da var vi liksom en lystig vennegjeng på tre, i stedet for et par som prøvde å bli kjent med hverandre.

En hel sommerfuglkoloni hadde visst invadert magen min der jeg fløy inn og ut med Charlie og forberedte grilling. Et par lekre salater og grillspidd. Vin er jo minst like viktig til forberedelsene som til maten! Da du ankom hadde nervene mine roet seg, og da energiene våre berørte hverandre følte jeg bare visshet. Det er ham, min sårt savnede halvdel. Ikke noe å være nervøs for, med andre ord!

Samtalen kom fort inn på de åndelige tema. Vi to var base i triangelet, Charlie var topp. Med sin sykepleierutdannelse var hun fysisk, praktisk og rasjonell, akkurat hva vi trengte for å få dynamikk i diskusjonen. «Problemet ditt, Stuta,» sa du, «er at du ikke er villig til å vurdere de bakenforliggende, åndelige årsakene til sykdom.» Vi mente at alle tilstander som oppstår i kroppen handler om spirituell ubalanse, og kunne diagnostiseres ut i fra beliggenhet i forhold til chakrasystemet. Vi vekslet mellom hissig debatt og høylytt spøk og latter.

Plutselig la du hånden din over min, og ble helt stille. Så stille at jeg kunne høre min egen puls hamre i halsgropen, idet du møtte blikket mitt og åpnet munnen for å snakke. «Har du andre følelser for meg enn bare vennskap?» Jeg trakk pusten dypt, du var sannelig direkte! Mitt klareste minne fra dette er Charlies vantro øyne, jeg så for meg at jeg måtte skynde meg å ta imot dem, hvis de faktisk SKULLE trille ut av hodet på henne.

Likevel rakk det ikke å bli noen pinlig pause før du fikk mitt oppriktige svar: «Jeg aner ikke. Jeg har aldri følt for noen før som jeg gjør for deg – jeg vet ikke hva det er. Har ikke sammenligningsgrunnlag, så jeg kan ikke definere det.»

Du strøk hånden min litt forsiktig, det virket som om bevegelsene var uvante for deg. «Du må ikke tro du er alene om å føle det slik,» sa du betryggende. «Dette er veldig spesielt for meg også, vanskelig å forklare men… jeg trenger tid på sånne ting, det skal du vite.» Det tåket seg for meg. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle være så heldig, men når skjebnen står ved roret kan visst hva som helst skje!

Den natten lå vi på hvert vårt soverom men med døra åpen imellom oss. Du ropte på meg med lav stemme, spurte om jeg sov. Selvfølgelig sov jeg ikke! Jeg kom med dyna rundt meg og satt på din sengekant. Jeg kunne gjerne få lov til å ligge der sa du, dele senga med deg? Jeg sa nei. Det var for tidlig, jeg ville bevare denne vare følelsen litt lenger. Men jeg sa til deg at jeg hadde allverdens tid til å vente på deg, og at jeg var så glad for å få dele et stykke av livsveien med deg.

Det skulle vise seg å være riktig av meg å nyte hver eneste dag. Visste jeg allerede da, at det ikke kom til å bli så mange?

Ja tenk det…! Ikke mere enn tolv dager gikk det, før neste gang jeg så deg. Jeg satt i leiligheten min og leste som vanlig; bok, stearinlys, rødvinsglass og pysjamas, med andre ord en perfekt aften. Lyden av stemmen din i telefonen førte selvfølgelig til rødvinsflekker og ødelagt pysj – men hva slags betydning hadde det? Du ville møte indigofamilien. Tre av dem skulle komme til meg noen dager senere, og det skulle visst du også, viste det seg. Jeg fylte rødvinsglasset på nytt og la tarot. Yppersteprestinnen, magikeren og verden. Igjen og igjen dukket de opp.

Jeg møtte deg i sentrum for å vise deg veien hjem til meg, og satt i passasjersetet i din splitter nye bil. Førersetet var ditt, du lo av mitt tilbud om å kjøre. «Det er jeg som sitter ved roret, glem ikke det,» lo du. Den uttalelsen ser jeg i ettertid at gjaldt på mer enn ett plan. Lykken overskygget imidlertid dette vesle varselssignalet, for der satt jeg, i posisjonen som din gemalinne. Stillingen var kun min for et år, men det visste jeg ikke da.

En liten advarsel måtte du få før du møtte de alternative, jeg sa du skulle være klar over at de var nokså svevende og spirituelle av seg. Du møtte blikket mitt trygt. «Det er jeg vant til,» sa du.

Helene og Kristian fra indigofamilien var presise på sekundet. Vi to satt tett sammen på puffen og lot dem få hedersplassen i sofaen. Det var første gang jeg var i din aura, første gang jeg satt i denne stillingen, lett vendt mot deg. Det var en behagelig følelse, nesten bedøvende. Man merker jo ikke at man er blitt solbrent før kvelden kommer, slik er det.

De la fram sine planer for oss. Varme og kalde bassenger, massasje, meditasjon og natur. Vind og vann, helsekost, ja til og med en liten pyramide hadde de tenkt å bygge. Vi hadde vel i grunn bestemt oss før de begynte å snakke, vi var allerede deltagere i prosjektet.

Vår nye familie dro hjem med nye fisker i garnet, du ga meg den første klemmen, og jeg satt igjen i aleneheten og la tarot. Yppersteprestinnen, magikeren, … og verden.

En venn av meg fortalte at han hadde blitt kjent med noen mennesker som på idealistisk grunnlag skulle bygge et slags villmarkssenter nordpå, et slags kraftsted hvor elementene møttes, og hvor de besøkende skulle kunne dykke ned i sin sjels hukommelse og sveve opp i sin høyere bevissthet.

Jeg ble også presentert for disse frittenkende sjelene og ønsket hjertelig velkommen inn i det de kalte indigofamilien. Jeg skulle, når anlegget sto ferdig, være en del av servicepersonellet der. Dette var vakre kvinner og menn. Det var en åpenhet i deres vesen og en oppriktig interesse, som rett og slett gjorde at jeg følte meg hjemme. Det var også herlig befriende for en som i hele sitt liv har stått på geledd, å få bevege seg utenfor rammene, blomstre vilt og uhemmet og i tillegg bli applaudert for det.

Hjemme igjen satt jeg oppspilt og fortalte i Charlies sofa da du banket på. Uventet besøk, du hadde fått et innfall og tenkte å stikke innom. Alle tilfeldigheter er godt planlagt, og blikket ditt glødet, du flammet virkelig opp, da jeg fortalte om mine nordnorske vyer.

«Det er like ved siden av Harstad, jeg har hørt om det,» ivret du, og fortalte at du alltid hadde hatt en forkjærlighet for den delen av landet, enda du bare hadde vært der en eneste gang. Ja, faktisk var du også ute etter jobb, og jeg tilbød meg, jublende og svimmel, å høre om de trengte en person til. Det gjorde de.

Jeg leste en bok. Julie gav den til meg, hun sa den hadde forandret hennes liv. «Kreativ Visualisering» het metoden som kunne oppfylle alle ens ønsker — en form for meditasjon. I sfæren mellom våken bevissthet og transe skulle man visualisere en strålende verden – slik man helst ville ha den, til beste for seg selv, sine medmennesker og for universet.

Men på hele kloden fantes det bare ett menneske som var viktig for meg. Til tross for at jeg hadde sett deg bare noen få ganger, følte jeg at våre hjerter var bundet sammen med røde, uslitelige reip, og akkurat dette bildet var det jeg malte ut i sinnet, når jeg lå der og praktiserte min meditasjonskunst.

Vi hører sammen vi to, identiske og motsatte, slik himmelhvelvingen og landjorden kan romme alt imellom seg, men likevel alltid berører hverandre.

Dagene gikk i en rastløs rus, du kjenner følelsen… Når en avgjørelse er tatt, ønsker du bare å få satt den ut i livet, jo før jo heller, og nå var det min tur til å leve.

Min venninne Charlie hadde blitt kalt «Stuta» hele sitt liv. Jeg kunne ikke utstå det. Charlie så ut som en stumfilmstjerne, myke krøller rundt ansiktet, høye kinnben og dype, melankolske øyne. Tilnavnet «Stuta» måtte være et utslag av småjenters sjalusi. Barn er planetens ondeste skapninger.

Jeg hadde kjent henne i et halvt år da hun ba meg på vorspiel før sommerens største utekonsert. Jeg skulle tidlig på jobb neste dag, men lovte å komme innom ihvertfall. Og der satt du. Med sixpencen bak frem og dress, et cordfløyeleventyr fra tidlig syttitall. De titalls andre i rommet var for meg helt ubetydelige, og du reiste deg og tok hånden min. Du het Torkjel, og sa smilende at du var en barndomskompis av Stuta.

«Torkjel», tenk det…! Jeg hadde blitt mindre paff om du hadde hett Grev Dracula eller Høvding Hvite Sky…! Jeg aner ikke hva jeg selv sa eller gjorde, neppe noe fornuftig vil jeg tro. Synet av deg er imidlertid glasskart bevart i minnet., hvordan du tulleflørtet deg inn i hele folkemengden, og fikk dem til å bli ditt hengivne publikum. Men når blikket ditt møtte mitt, var det dypt og sårt.

Du ville ikke la meg gå. Og jeg hadde ikke lyst til å slippe deg av syne heller. Fornuftens vektskål veide imidlertid tyngst denne siste gangen.

Det prikket illevarslende i hele kroppen da jeg gikk hjemover, som morsesignaler hamret inn av en eller annen desperat Gud, med koder jeg ikke var i stand til å tolke. Kanskje hadde du den samme følelsen. Kanskje hadde du bare vært vanlig høflig? Vel, høflighet er ingen dårlig egenskap, sa jeg fortrøstningsfullt til meg selv. Det skulle gå seks måneder før jeg så deg neste gang.

Du så ut som klippet ut av et japansk seriehefte der du slentret nedover fortauet. «Hallo, fremmede,» tenkte jeg, og måtte stoppe og holde meg fast i en lyktestolpe. Jeg hadde aldri sett deg før, og kjente deg ut og inn.

Hodet ditt virket nesten overdimensjonert på den magre kroppen, men med de klærne og håret flettet i sirlige rader inntil hodebunnen, kunne ingen kalle deg annet enn elegant. Og ansiktet ditt… Et visuelt brøl av englekor og lenkede demoner. Kunne ingen andre se det?

Du nikket lett. Øynene dine kjente også meg igjen, selv om sinnet ikke kunne huske sjelens skjebneplan. Og du forsvant. Men i magen min lå en knugende visshet om at nå var galskapen i gang igjen.

På hele den lange tiden jeg kjente deg så jeg deg aldri spise. Du kunne smake, flytte på maten, drikke store mengder vann, men ikke egentlig spise! Rødøyd og innhul fikk du næringen i deg fra helt andre steder.

Det hendte jeg tenkte du var laget av ben eller tre, en slags inntørket og forvokst alrune. Grotesk og vakker på samme tid. Fascinerende skremmende, som når et rådyr ikke kan la være å stirre med forstenet blikk inn i frontlyktene på en kommende bil.